Erstatning for tapt barndom
Erstatning for tapt barndom er en økonomisk kompensasjon for personer som i sin barndom har vært utsatt for omsorgssvikt fra det offentlige, f.eks. barneverntjenesten.
Det er i utgangspunktet de samme vilkårene for å kunne få erstatning for tapt barndom som i alle erstatningssaker, altså at det foreligger:
- Ansvarsgrunnlag
- Skade/tap
- Adekvat årsakssammenheng
Alle disse vilkårene må være oppfylt for at man skal kunne få erstatning.
Ansvarsgrunnlag
Med ansvarsgrunnlag menes at noen må kunne klandres for at skaden har skjedd.
I saker om erstatning for tapt barndom mot barneverntjenesten er det rettslige ansvarsgrunnlaget skadeserstatningsloven § 2-1, det såkalte arbeidsgiveransvaret. Det offentlige er ansvarlig for skade voldt forsettlig (med vilje) eller uaktsomt (ved å ha vært uforsiktige) av ansatte under utføring av deres arbeid. Ansatte i barnevernstjenesten jobber for kommunen og er derfor omfattet av denne bestemmelsen.
Vilkåret for at det offentlige skal kunne klandres i disse sakene er «om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt». Altså om barneverntjenesten har handlet på en uforsvarlig måte. Dette må vurderes ut ifra hva barneverntjenestens ansatte visste eller burde ha visst om omsorgssituasjonen, og hvilke tiltak barnevernet iverksatte eller burde iverksatt. Det er da også av sentral betydning hvilke virkemidler barneverntjenesten hadde til rådighet etter den dagjeldende rettstilstanden.
I saker om erstatning for tapt barndom vil dette typisk gjelde situasjoner som f.eks. at barneverntjenesten ikke gjorde nok for å hjelpe et barn, selv om barnevernet var klar over at barnet ble utsatt for alvorlig omsorgssvikt. Det kan også dreie seg om situasjoner der barneverntjenesten ikke burde ha grepet inn, men allikevel har gjort det.
Skade/tap
Vilkåret om at det må foreligge en skade eller et tap innebærer at personen som krever erstatning må ha lidt et økonomisk tap, en fysisk eller psykisk skade.
Dersom skaden er av økonomisk art, skal erstatningsbeløpet tilsvare det økonomiske tapet man har lidd, jf. skadeerstatningsloven § 3-1. Dette utmåles ved å sammenligne den skadelidtes økonomiske situasjon med og uten skaden. I saker om tapt barndom kan skaden typisk være tap i fremtidig erverv eller utgifter til lege/-psykologhjelp.
Dersom skaden er fysisk eller psykisk, altså ikke et økonomisk tap, kan man kreve oppreisningserstatning (erstatning for tort og svie), jf. skadeerstatningsloven § 3-5. Hvor stort erstatningsbeløpet blir i oppreisningssaker fastsettes basert på en konkret vurdering av krenkelsens alvorlighetsgrad. Ved grovere voldshandlinger eller overgrep kan erstatningen bli betydelig høyere.
Det er viktig å huske på at det ved oppreisningserstatning også gjelder et strengere krav til hvor klanderverdig det offentlige har opptrådt. Det er ikke nok at de ansatte ved barneverntjenesten har handlet uaktsomt – de må ha handlet enten grovt uaktsomt eller med forsett.
Adekvat årsakssammenheng
Vilkåret om adekvat årsakssammenheng kan deles inn i to; det må foreligge årsakssammenheng og adekvans.
Årsakssammenheng (eller kausalitet) vil si at det det må ha vært det offentliges handlinger som har vært årsaken til skaden.
Det sentrale vurderingstemaet når det kommer til årsakssammenheng er; dersom man tar bort den skadevoldende handling (det offentliges handlinger), ville skaden fortsatt ha skjedd? Dersom skaden ikke kunne ha skjedd uten den påståtte skadevoldende årsak, foreligger vanligvis årsakssammenheng mellom skaden og hendelsesforløpet som ansvaret bygger på.
Ved skader som har flere årsaker, kan en skadevoldende handling være ansvarsbetingende dersom den er så vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den, jf. HR-2018-557-A avsnitt 24.
Vilkåret om at årsakssammenhengen må være adekvat vil si at upåregnelig skade (skade som skadevolder ikke kunne ha realistisk forutsett ved utføringen av handlingen) og fjerne og avledete skadefølger (som jo kan være påregnelige), ikke kan kreves erstattet. Adekvansvilkåret omtales også ofte som et eget, fjerde krav for erstatning.
Frister
For erstatning for tapt barndom gjelder den såkalte relative frist for foreldelse. Utgangspunktet er at dersom denne fristen oversittes, kan man ikke lenger kreve erstatning.
Den relative foreldelsesfristen i saker om erstatning for tapt barndom er 3 år «etter den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige», jf. foreldelsesloven § 9. Det vil si at fristen begynner å løpe fra når skadelidte burde ha forstått (eller forsto) at vilkårene for erstatning mest sannsynlig var oppfylt. I Høyesterettsdommen Rt. 1994 s. 190 uttales det at det avgjørende er om skadelidte har «rimelig foranledning» til å gå til søksmål, og i dommen HR-2016-00293-A uttaler Høyesterett i avsnitt 39 at:
«En "mulighet" for et positivt resultat, er ikke nok, jf. Rt. 1998 side 587 på side 592. Men på den annen side kreves ikke "full sikkerhet", jf. Rt. 2000 side 1338 på side 1344. Vurderingen av om bevissituasjonen på et gitt tidspunkt "gjorde det forsvarlig å anlegge sak", vil bero på et skjønn over det totale bevisbildet den gang.»
Det finnes også en absolutt foreldelsesfrist på 20 år som gjelder som hovedregel i skadeerstatningssaker. Denne gjelder imidlertid ikke når skaden fant sted da skadelidte var under 18 år gammel, jf. foreldelsesloven § 9 annet ledd bokstav a, slik som i saker om erstatning for tapt barndom.
En foreldelsesfrist som løper avbrytes når den skadelidte tar rettslige skritt, gjerne ved å starte opp en erstatningssak for retten. Foreldelsesfristen avbrytes også når skadevolder erkjenner kravet overfor skadelidte, jf. foreldelsesloven § 14.