Endringssak
I de tilfeller det er avsagt en dom som ikke er til det beste for barnet, eller om det er inngått et rettsforlik som viser seg å være galt, finnes det en mulighet for å ta saken inn til retten for ny prøving. Dette gir et unntak fra det som er hovedregelen i andre saker med tvangskraft. Hensynet bak dette er at barn skal ikke leve med ordninger som ikke er gode for dem.
Saken kan likevel bare endres hvis det foreligger det som heter «særlige grunner». Særlige grunner angir en terskel. Terskelen er ment å beskytte barnet mot unødige prosesser og omkamper. Høyesterett har tolket uttrykket til at det ikke kreves sterke grunner for at det skal være mulighet for endring, men konkrete og påviselige grunner (1). Det kreves samtidig mer for å endre en avgjørelse enn for å nå frem ved førstegangsbehandling. Det skal ha funnet sted en utvikling i barnas situasjon som innebærer at saken bør prøves på nytt (2).
Siden vurderingen av barnets beste skal være det avgjørende momentet i alle avgjørelser om barn, indikerer dette at kravet om «særlige grunner» ikke kan forstås som et strengt krav (3).
En praktisk «særlig grunn» er at det er gått mange år siden dommen falt eller rettsforliket ble inngått og at det av den grunn er nødvendig med en endring i samvær eller bosted for barnet, uten at foreldrene klarer å bli enige om en ny avtale.
1. Rt.1997 s 442, Rt-2004-811 avsnitt 36
2. HR-2003-16-1
3. Rt-2005-682 avsnitt 25